Siden så mange har begynt å åpne seg om sine erfaringer med psykiske lidelser, tenkte jeg at jeg like greit kunne komme med noen ord selv også. Jeg kommer derimot ikke til å fortelle min historie, men jeg skal skrive litt generelt om temaet. Jeg er oppvokst i en familie med mye problemer, jeg har venner som sliter og har slitt mye, så jeg vet hva det dreier seg om selv om jeg ikke har opplevd det samme selv.
(Dere som tar alt bokstavelig på gjørs bare for å provosere, eller ikke gidder å oppfatte sarkasme for å skape barnslige diskusjoner, kan slutte å lese nå)
Hjernen er en mystisk ting. Vi vet svært lite om den på tross av at vi har studert den i over 100 år, og det vi har trodd vi har visst, har ofte blitt avkreftet og motbevist. Nye oppdagelser dukker opp hele tiden.
Psykiske lidelser betyr ikke bare depping, selvskading og selvmordstanker, slik som mange tror. For alt du vet, er en av dine aller nærmeste psykisk syk, uten at du har noen anelse om det. Det synes ikke utenfra, det merkes ikke utenfra. Du kan være psykisk syk uten å være konstant deppa, uten å være selvskader og uten å være selvmordskandidat.
Se for deg dette:
Den glade, sprudlende nabojenta du ofte ser på byen, som hilser på alle og alltid har et bredt smil om munnen. Hun er nok den mest positive personen du vet om. Du kan ikke engang se for deg hvordan hun ser ut uten et smil om munnen. Men, det du ikke kunne tenke deg engang, er at hun har en psykisk lidelse.
Hun tenker stadig mørke tanker, hun er utslitt, hun spiser så og si ingenting, og hun er stresset og trist. Så klart hun ikke vil vise det, hun vil jo ikke bli merket som enda en av "Emo jentene som tar på seg de triste øyene for at alle skal synes synd på henne".
Det høres kanskje ikke så ille ut, men det er svært utmattende og gå rundt hver dag med en mørk sky over hodet. Jo lenger det går, jo verre blir det også. I starten var hun ikke engang klar over det selv, at hun faktisk hadde en form for mild depresjon. Men med tiden bygger det seg opp, og det blir mer og mer et hinder i hverdagen. Til slutt orker hun ingenting lenger. Hun forsvinner helt, du ser henne aldri på byen mer. Hun holder seg hjemme hele tiden. Selv om hun aldri gjør noe som helst, er hun alltid konstant utmattet.
Og så klart, dette kommer jo ikke av ingen grunn. Det er alltid noe som trigger depresjon, det er ikke noe du får uten grunn. Det kan være at hun er oppvokst under harde forhold. Hun er kanskje oppvokst med deprimerte foreldre. Det er så mange grunner for at slikt kan oppstå.
Men veldig mange lever i missoppfattning. "Det kan umulig være så ille, slutt å klag, mange har det mye verre enn det du har!". Det er kanskje sant, men skal man konstant veie opp sine egne problemer med andres? Det er jo alltid noen som har det verre enn deg, når skal dine problemer tas alvorlig da? "Slutt å sutre, ingen bryr seg! Du er det svakeste mennesket jeg har vært borti, du har ingenting å klage på. Menneskene i holocaust ville drept for å være i din posisjon!". Akkurat denne frasen er det dummeste jeg har lest på lenge. Man kan ikke sammenlikne holocaust med psykiske lidelser, det er jo to vidt forskjellige ting! Psykiske lidelser er en alvorlig sykdom, og en diagnose. Det er som å sammenlikne holocaust med kreft. Den eneste forskjellen er at kreft er en fysisk sykdom, mens depresjon er mentalt. Begge deler er akkurat like alvorlig, og akkurat like dødelig! Du ville vel ikke sagt det til en kreftpasient, ville du vel? Det hadde vel vært i det drøyeste laget? Ja, det er det faktisk!
I likhet med kreft, kan psykiske lidelser ofte ikke helbredes. Det har vi flere bevis på (Kurt Cobain for eksempel). Og til dere som tror at det å ta selvmord er en egoistisk gjerning, hvordan gir det mening for dere? Dere tenker kanskje ikke over hvor mye som skal til for å klare å ta sitt eget liv. Det går imot alle dine instinkter. Huff, ja, Kurt Cobain var en svak person, han var SÅ egoistisk da han blåste av sitt eget hode med en hagle.
Psykiske lidelser er åpenbart veldig tabu-belagt, men det trenger det ikke å være. Vi trenger å lære mer om dette. Psyken er skummel, jeg vet, men desto viktigere er det å være åpen om det. Det er ikke slik som så mange tror det er. Det finnes hundrevis av forskjellige grader av depresjon, akkurat som alle andre sykdommer. Tenk så mange som hadde klart å komme ut av det hvis de hadde sluppet å lese sånne syke ignorante kommentarer fra dere som tror dere er så smarte at dere vet alt, uten at dere har vært i nærheten av noe liknende i det hele tatt! Selvom en person ikke har den værste sorten av depresjon som finnes, selvom personen ikke har selvmordstanker eller er selvskader, kan det fortsatt være et stort hinder i hverdagen, og de trenger også å bli tatt hensyn til, bli fortstått og bli tatt vare på! Det er på tide at vi blir litt mer åpensinnet om slike ting.
Gjerne kommenter eller la meg høre om deres synspunkt på det!
torsdag 30. mai 2013
Udiagnosert
FOR Å VÆRE HELT KLAR PÅ DETTE:
Jeg søker ikke sympati, og jeg ønsker ikke å bli syntes synd på. Målet med dette er å oppklare i spørsmål og få forståelse.
Noen av mine nærmeste vet allerede det meste, men kankje ikke alt. Jeg velger å snakke ut om dette blant annet slik at de rundt meg kan få en bedre forståelse om hva som skjer med meg, og fordi det har oppstått mange problemer rundt dette i det siste, særlig sosialt. Jeg skjønner at det er vanskelig å forstå hvorfor jeg holder meg så mye hjemme når man ikke har fått med seg hele historien, men jeg begynner å bli lei av å få skylda for ting jeg ikke kan gjøre noe med pga sykdommen. Derfor håper jeg at ivertfall noen vil ta seg tid til å lese igjennom dette, om de er intressert i å vite mer om det.
Jeg er for tiden udiagnosert, og har byttet mellom ulike leger siden 2011 for å prøve å finne ut hva som feiler meg. Jeg har tatt utallige blodprøver og celleprøver, men legene finner ikke ut av det.
Det hele startet i sommerferien 2011. Jeg begynte å legge merke til at jeg ble veldig slapp og sliten og hadde lite overskudd til ting. Kroppen var lite samarbeidsvillig og ble svakere og svakere med tiden. Jeg tenkte at det sikkert ikke var noe galt med meg, men at det bare var en hektisk tid som gjøre at jeg ble mye sliten. Etterhvert som det ble verre, dro jeg til legen høsten etter at skolen hadde startet. Jeg tok noen blodprøver, og det ble påvist at jeg hadde hatt kyssesyken den sommeren. Det var for sent å gjøre noe med, og det var ingen type medisiner jeg kunne ta i og med at det ble oppdaget såpass sent. Skoleåret 2011 endte jeg opp med en måned fravær.
Vintrene er alltid værst. Det er mørketid, mye snø og man mister litt livsgleden. Jeg har i tillegg vinterdepresjoner som også tapper meg for energi. Om somrene fungerer jeg relativt greit, men på vintern sliter jeg veldig.
Siden den tid har jeg hatt lite energi. Vi vet ikke helt sikkert om grunnen til at jeg fortsatt er slik er pga kyssesyken eller om det er noe annet.
Når jeg sammenlikner hvordan jeg fungerte for et år siden, men hvordan jeg er nå, ser jeg at det har blitt mye verre. Før kunne jeg klare å dra ut på byen med venner i et par timer uten å bli utslitt. Nå kan jeg gå 100 meter og bli så sliten at jeg ikke får puste, blir kvalm og svimmel. Om jeg skal gå langt, må jeg ha pauser regelmessig. Jeg kan ikke lenger gå turer med hunder vår, jeg kan ikke gå ut med venner eller familie. Kroppen min skjelver alltid. Særlig bena og hendene, og sånn er det uansett om jeg har bevegd på meg eller sittet stille i flere dager i strekk. Alltid sjelven. Dette er også grunnen til at jeg valgte å begynne å røyke. Det er det eneste som får meg til å slappe av nesten 100% den lille tiden nikotinen varer.
Jeg får ofte infeksjoner og andre små sykdommer. Den minste forkjølelsen for andre, kan bli til den værste influensaen for meg. Om jeg blir forkjølet, følger ofte oppkast og feber også med.
Jeg er ofte borte fra skolen pga dette. Jeg kan stå opp om morgenen og være så sliten i beina eller ha så vondt i kroppen at jeg ikke klarer å reise meg, og jeg er ofte svimmel om morgenene. Det har resultert i over en måned fravær hittil, og det gjenstår fortsatt 3 måneder igjen av skoleåret.
Jeg har det kanskje lett i forhold til mange andre, men det er fremdeles noe jeg må ta hensyn til, og det påvirker livet mitt i en veldig stor grad.
Jeg har null kontroll over dette. Jeg er ikke lat og unnasluntrende, og dette er ingen unnskylding for noe som helst. Jeg håper de fleste rundt meg vil forstå meg bedre når de har lest dette. Det tar fra meg så mye ting jeg kunne ønske jeg kunne gjøre, som å gå ut med venner og familie, dra på turer, være sosial, tegne og gjøre alle de tingene jeg kunne før uten problemer.
"Du kan sitte og game world of warcraft hele dagen, ja, men ikke komme på skolen å hjelpe oss med gruppeoppgaven..."
Ja, her har dere grunnen: Jeg sitter å gamer world of warcraft hele dagen fordi jeg rett og slett ikke klarer noe annet. Der kan jeg ivertfall gjøre ting jeg liker som jeg ikke klarer i virkeligheten.
Jeg søker ikke sympati, og jeg ønsker ikke å bli syntes synd på. Målet med dette er å oppklare i spørsmål og få forståelse.
Noen av mine nærmeste vet allerede det meste, men kankje ikke alt. Jeg velger å snakke ut om dette blant annet slik at de rundt meg kan få en bedre forståelse om hva som skjer med meg, og fordi det har oppstått mange problemer rundt dette i det siste, særlig sosialt. Jeg skjønner at det er vanskelig å forstå hvorfor jeg holder meg så mye hjemme når man ikke har fått med seg hele historien, men jeg begynner å bli lei av å få skylda for ting jeg ikke kan gjøre noe med pga sykdommen. Derfor håper jeg at ivertfall noen vil ta seg tid til å lese igjennom dette, om de er intressert i å vite mer om det.
Jeg er for tiden udiagnosert, og har byttet mellom ulike leger siden 2011 for å prøve å finne ut hva som feiler meg. Jeg har tatt utallige blodprøver og celleprøver, men legene finner ikke ut av det.
Det hele startet i sommerferien 2011. Jeg begynte å legge merke til at jeg ble veldig slapp og sliten og hadde lite overskudd til ting. Kroppen var lite samarbeidsvillig og ble svakere og svakere med tiden. Jeg tenkte at det sikkert ikke var noe galt med meg, men at det bare var en hektisk tid som gjøre at jeg ble mye sliten. Etterhvert som det ble verre, dro jeg til legen høsten etter at skolen hadde startet. Jeg tok noen blodprøver, og det ble påvist at jeg hadde hatt kyssesyken den sommeren. Det var for sent å gjøre noe med, og det var ingen type medisiner jeg kunne ta i og med at det ble oppdaget såpass sent. Skoleåret 2011 endte jeg opp med en måned fravær.
Vintrene er alltid værst. Det er mørketid, mye snø og man mister litt livsgleden. Jeg har i tillegg vinterdepresjoner som også tapper meg for energi. Om somrene fungerer jeg relativt greit, men på vintern sliter jeg veldig.
Siden den tid har jeg hatt lite energi. Vi vet ikke helt sikkert om grunnen til at jeg fortsatt er slik er pga kyssesyken eller om det er noe annet.
Når jeg sammenlikner hvordan jeg fungerte for et år siden, men hvordan jeg er nå, ser jeg at det har blitt mye verre. Før kunne jeg klare å dra ut på byen med venner i et par timer uten å bli utslitt. Nå kan jeg gå 100 meter og bli så sliten at jeg ikke får puste, blir kvalm og svimmel. Om jeg skal gå langt, må jeg ha pauser regelmessig. Jeg kan ikke lenger gå turer med hunder vår, jeg kan ikke gå ut med venner eller familie. Kroppen min skjelver alltid. Særlig bena og hendene, og sånn er det uansett om jeg har bevegd på meg eller sittet stille i flere dager i strekk. Alltid sjelven. Dette er også grunnen til at jeg valgte å begynne å røyke. Det er det eneste som får meg til å slappe av nesten 100% den lille tiden nikotinen varer.
Jeg får ofte infeksjoner og andre små sykdommer. Den minste forkjølelsen for andre, kan bli til den værste influensaen for meg. Om jeg blir forkjølet, følger ofte oppkast og feber også med.
Jeg er ofte borte fra skolen pga dette. Jeg kan stå opp om morgenen og være så sliten i beina eller ha så vondt i kroppen at jeg ikke klarer å reise meg, og jeg er ofte svimmel om morgenene. Det har resultert i over en måned fravær hittil, og det gjenstår fortsatt 3 måneder igjen av skoleåret.
Jeg har det kanskje lett i forhold til mange andre, men det er fremdeles noe jeg må ta hensyn til, og det påvirker livet mitt i en veldig stor grad.
Jeg har null kontroll over dette. Jeg er ikke lat og unnasluntrende, og dette er ingen unnskylding for noe som helst. Jeg håper de fleste rundt meg vil forstå meg bedre når de har lest dette. Det tar fra meg så mye ting jeg kunne ønske jeg kunne gjøre, som å gå ut med venner og familie, dra på turer, være sosial, tegne og gjøre alle de tingene jeg kunne før uten problemer.
"Du kan sitte og game world of warcraft hele dagen, ja, men ikke komme på skolen å hjelpe oss med gruppeoppgaven..."
Ja, her har dere grunnen: Jeg sitter å gamer world of warcraft hele dagen fordi jeg rett og slett ikke klarer noe annet. Der kan jeg ivertfall gjøre ting jeg liker som jeg ikke klarer i virkeligheten.
Abonner på:
Innlegg (Atom)